Pusegutten vår

I litt over sju over har jeg fått lov å ha den grommeste kattepusen som familiemedlem. Riktignok som stematmor, siden Glenn hadde hatt katten i ca ett par år  før vi ble sammen.
Han har gått fra å bo på landet, til å være innekatt i blokk til igjen å bo på bygda. Og han har trivdes på alle plasser. Han var veldig hjemmekjær, gikk sjelden utenfor hageporten og kom alltid inn hvis vi plystret på han.  Når vi fikk besøk gikk han som regel å gjemte seg. Man sier at katter har veldig personlighet og det stemmer.
Før vi bygde dette huset som vi bor i nå, bodde vi i nabohuset. Så fort det kom andre katter inn på våres eiendom ble dem regelrett kjeppjaga for dette var hans territorium og det territoriumet strekte seg gjerne lengere og lengere jo mer trygg han ble . Og noen slosskamper ble det også, med følge av en tur til dyrlegen. Men mot oss var han veldig snill og grei.

Når lille frøkna skulle melde sin ankomst var vi veldig spente på hvordan han kom til å reagere, om han rett å slett kom til bli sjalu eller føle seg tilsidesatt. Det høres jo helt rart ut at en katt kan bli det, men det kan faktisk skje. Mest redd var vi for at han skulle hoppe opp i vogna eller senga hennes. Men dette prøvde han seg aldri på.

Etter hvert som begynte å krabbe å gå var det heller han som stakk av, han var ikke alltid helt tilfreds over å bli dratt i halen og pelsen hele tiden. Men Hermine var veldig glad i pusen.

Så kom sommerdagen i fjor når jeg skulle kjøre Hermine til bestemor og jeg skulle på jobb, så ser jeg noe ligge i grøfta i veikanten. Det var pusen og han hadde blitt påkjørt. Det var utrolig trist og kjett, man blir like glad i dyrene som menneskene man har tett på seg hver dag. Og man tenker med en gang tilbake på alle di gangene man var skikkelig irritert for at han klorte på soveromsdøra tidlig på morran, eller når han sto å tråkka og tråkka og tråkka før han endelig fant ut hvordan han skulle ligge på fanget ditt, man tenker med engang på hvor unødvendig den irritasjonen egentlig var for man ville egentlig ha opplevd det igjen. 

Det er litt leit at Hermine ikke husker pusen, men gjennom minner lar vi han leve videre og jeg tror nok hun kan få ett lite bilde av hvordan han var. 

I dag har vi plantet å gjort det veldig fint på hvilestedet hans. Til nå har vi bare hatt en lykt der som vi har tent lys i. Men nå har vi lagd ett blomsterbed og satt opp en steinhelle hvor vi har skrevet navnet hans. Ny lykt må vi investere i siden den vi har hatt der var knust.

Sånn ble resultatet:

En eventuell ny pus er i tankene men jeg er veldig kresen på hvordan den neste skal være. Jeg vet jo alle har sin egen personlighet og at vi aldri kan få tilbake pusen, men en liten touch av hans væremåte det er ett krav. Men jeg tror nok at det blir en stund til før det blir noen ny kattepus på oss.